headline2.png

MO I RANA ER MYE MER ENN BARE MOTORSPORT

L.A. MEYER

KREMMEREN SOM SELV BLE EN MERKEVARE

Han kom ikke tomhendt til Mo i Rana, handelsmannen Lars A. Meyer, men det fortelles at hele varebeholdningen han bragte med seg fikk plass i en fembøring. Butikken han hadde drevet på Vikholmen ved Nesna hadde ikke kastet av seg det han hadde forventet, og han hadde derfor fått tilbudet om å komme til Mo og overta handelsvirksomheten etter sin onkel. Mange betegner denne septemberdagen i 1854 for å være begynnelsen på det Mo i Rana vi kjenner i dag.

På få år bygde L.A. Meyer opp et nordnorsk handelsimperium med store eksportinntekter

Fra kyst til innland

Lars Aagaard Meyer var sønn av handelsmannen på Nesna, Hans Abraham Meyer. Handelsstedet på Strand ute i Ranfjorden, var den samme gården som Petter Dass eide da han var prest på Nesna, 1673 - 1689, og familien nedstammet fra ei veletablert handelsslekt på Helgeland. Gjennom sin mor, Gidschen Buschmann Christensen nedstammet han også fra Benkestok-adelen.

Likevel var det nok handelsutdanningen han hadde fått i Bergen som var grunnlaget for hans suksess. Han reorganiserte en handel som hadde foregått ved Mo i flere hundre år, handelen med svenske bønder og samer. De kom over fjellene i karavaner med hest, og bragte med seg sine attraktive varer av pels, viltkjøtt og handverksarbeid.

Den indre delen av Rana hadde i århundrer vært kjent for sitt gode tømmer. Man sa at "nord om Rana, finnes ikke grana", og for bygging av nordlandsbåter var tømmer av gran særdeles velegnet. Det finnes lite nedtegnet som kan fortelle omfanget av handelen på 1500- og 1600-tallet, men det antas å ha vært betydelig. Nord-Norge var ressursrikt, og handelen ble sett på som verdifullt for den til enhver tid regjerende konge. Allerede i 1294 ble det innført forbud for tyske kjøpmenn å føre sine varer nord for Bergen, og fra 1310 gjaldt forbudet alle utlendinger. Bergen hadde monopol på all handel, og nordlendingene var pålagt å frakte all tørrfisk sørover.

Nordlandsjekt med tørrfisk i Bergen havn

Handelshistorie

Et borgerleie var et sted hvor handelsmenn hadde løyve fra kongen for å drive handel i landdistriktene. De som hadde slikt løyve hadde også rett til å gi nordnorske fiskere kreditt på varer og utstyr til fiske, mot at fiskeren hadde leveringsplikt til samme handelsmann. Disse handelsmennene ble kalt utliggere. Petter Dass som drev tørrfiskhandel i Alstahaug så seg vel litt lei på konkurranse fra disse bergenserne og skrev «Udliggere, Kremmere, hvad Nafn de har...».

Det hadde vært et skipperleie i Mo, det vil si et løyve til å frakte varer sørover til Bergen, men skipperleiet hadde opphørt så tidlig som 1660. Likevel er det grunn til å tro at her fantes kremmere som drev handel med svenskene, men dokumentasjon er det lite av.

Christian_V.jpg

Petter Dass' svirebror i København, Kong Christian 5. var en av de som tildelte borgerleie for handel nordpå.

Jektefart

Lengre ut i fjorden, i Bardal, fantes et borgerleie, og det var nok flere ute på kysten som deltok i svenskhandelen. I 1775 fikk kremmeren i Bardal, Peder P. Greger, et borgerleie, og han iverksatte en liten landhandel på Moholmen. Det var denne vesle butikken L.A. Meyer kjøpte 80 år senere sammen med gården Nedre Mo. Gården hadde også rettigheter som gjestegiveri, noe som er kimen til det vi i dag kjenner som Meyergården Hotell.

Handelen mellom nord og sør var kolossalt viktig. I Nord-Norge rådde det såkalte «bygdefarsystemet», noe som innebar at ei hel bygda samarbeidet om å bygge og drive ei nordlandsjekt. En kontrakt regulerte ansvar, rettigheter og plikter mellom jekteeieren og befrakterne. Jekteeieren var skipper, men befrakterne var bøndene som eide varene som skulle fraktes. I 1739 hadde reglene om slik bygdefar blitt nedskrevet i forskriftsform kalt «Jekteartiklene».

LA Meyer utviklet på få år handelen ved Moholmen til å bli et handelssentrum

Teknologi-flaks

LA Meyer var nok født med en sølvskje i munnen, men han var en hardtarbeidende og velutdannet kremmer. Likevel hadde han flaks med at verden var i en teknologisk endring som ga Moholmen et stort fortrinn for en handelsmann innerst i en fjord, oppfinnelsen av propellen.

For nesten samtidig som LA Meyer innledet sin handel i botn av den seks mil dype Ranfjorden, fikk nordlandsjekta konkurranse fra dampskip. Denne nye formen for frakt var ikke avhengig av vind, og man forestille seg fortidens strabaser med å komme seg inn Ranfjorden med ei jekt i motvind.

Damskipene hadde såkalt stålkjøl, det vil si at skipsskroget var bygd av stål, og sammen med vekta av de tunge dampmaskinene så stakk mye dypere i sjøen enn de mer flatbunnede jektene. LA Meyer var ikke alene om handel inne i fjorden, og mangelen på bru over Ranelva gjorde at folk i Nord-Rana gjorde sine innkjøp hos handelsmannen i Ranosen. Men dampskipene kom seg ikke til kai oppe i elveosen, og det er da LA Meyer ser sitt snitt til å bygge damskipskai på Moholmen. Med nytt kai og nærhet til både butikk og lager, var alt lagt til rette for vekst. Kremmeren fikk bygd veg fra Mo og til Tverrånes (Lars Meyers gate) og etablerte fergetrafikk over Ranelva. Dermed hadde kremmeren hånd om det meste av handel inne i fjorden.

Meyers dampskipskai lå bare noen steinkast fra butikk og lager på Moholmen.

En hederskar

Lars A. Meyer så et stort potensiale i stedet og utviklet handelen i flere retninger. Den ene var å holde bøndene i distriktet med forsyninger, men han så stor verdi i å kjøpe varer tilbake. Nordlandsbåter i alle størrelser utgjorde en betydelig virksomhet. Meyer kjøpte opptil 1000 båter i året av bøndene i Rana, og solgte de videre over hele kysten. Bøndene lagde også møbler, kister og skap, og alt ble solgt videre med Meyers varemerke.

Han åpnet vilteksport til England og Tyskland, og solgte pels fra jegere og samer på svensk side av grensen. Han visste han drev handel med småkårsfolk, og var raus med kreditt. På svensk side ble LA Meyer ansett som en hederskar, og mange fattige kom seg over ei kneik og dårlige tider med hjelp fra handelsmannen på Mo.

Så sterk var båndene mellom handelsmannen og samene og bøndene på svensk side, at da Tärna Kapell ble reist i 1875 var det LA Meyer som finansierte kirkeklokken. I 1908 sto ny kirke ferdig i Tärnaby, og da ble klokken flyttet dit. Den har for lengst fått navnet "Meyerklockan".

Meyer hadde 60 - 70 mennesker i arbeid på verksted, lager, butikk og til gjestegiveri og gårdsdrift. Mange ansatte bodde i hans hus og åt ved hans bord. Sønnene Hans A. Meyer og Carsten Meyer ble involvert i driften i ung alder, og fra 1902 overtok de driften av firmaet etter faren. LA Meyer trakk seg tilbake og bodde på Ranheim, oppe i åsen ovenfor det vi i dag kjenner som Lars Meyers gate. Han døde 77 år gammel, i 1909.