headline2.png

MO I RANA ER MYE MER ENN BARE MOTORSPORT

EN INDUSTRIBY SKAPT AV FOLKET

FRA KRAMBU TIL SUPERMARKED OG LYSKRYSS

Norge var i alvorlig knipe for 150 år siden! Under siste halvdel av 1800-tallet gjennomgikk de fleste land i Europa en stor industrialisering. Industrien trengte folk, byene vokste, og det ble stadig mer vanlig å bygge i høyden med betong. Den økende internasjonale handelen skapte mer behov for frakt, og skipsfarten gikk over fra seilskuter til dampmaskiner og stålkjøl. Norge var fremdeles i union med Sverige, og vi manglet både kapital og teknologi til stålproduksjon. Importen av stål var kostbar, og de europeiske nasjonene prioriterte innenlands forbruk. Mangelen på jern og stål var så stor og alvorlig for Norge, at i avisene og på Stortinget ble det omtalt som "jernsaken".

montebello_ret.jpg

Det norske dampskipet Montebello ca 1890. - Digitalt Museum

Jernets historie

Kunsten å lage jern er gammel, men jernets egenskaper var oppdaget lenge før. Det er funnet spor for at man i den tidlige sivilisasjonen Sumer i dagens Irak, brukte jern fra meteoritter til spydspisser og smykker allerede 4000 år fvt (før vår tidsregning). Egypterne verdsatte 2000 år fvt jern til å være åtte ganger mer verdt enn gull.

Kunnskapen om å framstille jern fra malm kom langt senere, men i det samme området. De eldste redskapene av bearbeidet jern er funnet i Armenia, fra rundt 1500 - 1300 år fvt, og herfra spredte kunnskapen seg til Midt-Østen og Europa. Rundt 1000 fvt er kunsten å framstille stål av jernet blitt forbedret, og smidd jern blir vanlig å anvende til våpen. Før den tid var bronse det vanlige.

De eldste sporene etter jern i Norge er fra ca 1000 fvt, men det å framstille jern dukker først opp 500 - 600 år senere, sannsynligvis gjennom folkevandring sør og østfra. I Norden ble jernet framstilt fra jernholdig myrmalm, og da vi gikk inn i vikingtiden rundt år 800, var framstilling av jern blitt vanlig og smeden var blitt en viktig og anerkjent fagmann. Vikingenes kvasse sverd og dolker var fryktet. Enkelte sverd var så aktet at de fikk navn og er omtalt i sagaene.

Rundt 1750 innledes en ny epoke for jernet da man i England lærte å erstatte trekullet med koks fra kullgruvene. Fram mot 1800 utviklet denne metoden seg, og raskt spredte den seg til resten av verden. I de landene der man hadde kullgruver og dermed kunne lage koks, ble det bygd permanente koksfyrte masovner. Produksjonen av jern og stål ble raskt mangedoblet, samtidig som kvaliteten på stålet ble bedre.

I Norge ble jernet fremdeles framstilt av trekull, og metode var sjanseløs mot jernet fra Europa. I årene 1850 - 1870 måtte samtlige norske jernverk med unntak av ett, gi seg. Dette satte Norge i en svært uheldig stilling, da vi i motsetning til andre land ikke lengre var selvforsynt. De gamle jernverkene ble i stor grad erstattet med jernstøperier hvor vedovner var et viktig produkt.

Industrialiseringen i Norge gikk langt saktere enn i andre land, og den skjedde i all hovedsak rundt Oslo-fjorden. I nord hadde Mostadmarkens Jernverk litt nord for Trondheim, ervervet malmrettigheten i Dunderlandsdalen allerede i 1799, men avstander og terreng gjorde utvinning vanskelig. I stedet ble landets rikeste jernmalm hentet fra Ormlia ved Langvatnet i Rana. 

 

Norge hadde fremdeles svensk konge, og den svenske konsulen Nils Persson og geologen Alfred Hasselbom hadde etter nedleggelsen i Mostadmarken fått hånd om rettighetene i Dunderlandsdalen. I 1899 skaffet de seg også rettighetene til å bygge et oppredningsverk ved Ranfjorden, og å anlegge jernbane mellom malmårene og Mo. Det var disse planene man ble kjent med langt utenfor landets grenser.

 

Allerede med Bårsmo Gruver hadde ranværingene fått en forsmak på moderne industri, men som omtalt i saken om Thomas Edison ble det adskillig mer fart på industrialiseringen rett etter århundreskiftet. Rettighetene til malm og jernbane var blitt solgt til det engelske selskapet DIOC i 1902 for astronomiske 182.000 britiske pund. Malmressursene ble i et notat til de blivende aksjonærene betegnet som store nok til å forsyne Storbritannia med jernmalm i mer enn hundre år. DIOCs aksjonærer finansierte derfor selskapet for å bli Storbritannias største importør av jernmalm.

 

Men for Norge ga dette ingen god og varig løsning, for selv med norsk malm måtte jernet og stålet måtte kjøpes tilbake fra England til den pris engelskmennene bestemte.

DIOC, Dunderland Iron Ore Company, innledet industrireising i Mo i Rana fra 1905

Norge ble en selvstendig nasjon i 1905, og Kong Haakon ble utnevnt til landets konge. En av de mest prekære og krevende oppgavene for kongen og landets regjering var få Norge ut av skyggene fra Europas industrinasjoner. Til dette var selvstendig produksjon av jern og stål viktig.

Prisene på stål var høye ved unionsoppløsningen, men da industrinasjonene i Europa få år etter innledet en stor militær opprustning steg stålprisene til det mangedobbelte. Et utall av utvalg av norske ingeniører, industrieiere og politikere la frem mange forslag til løsninger, men mangelen på kapital og kompetanse sto i veien for beslutningene.

Under første verdenskrig mellom 1914 og 1918, forholdt Norge seg nøytralt, men krigen var en katastrofe for landet, særlig for skipsfarten som opplevde stadige senkninger i åpent hav.

Dampskipet Consul Persson lastet med jernmalm til England, ble senket 1. april 1917 av tyske ubåter

I etterkant av første verdenskrig kollapset stålprisene i Europa, og falt tilbake til et nivå som ikke gjorde norsk stålproduksjon lønnsom. Jernsaken ble dermed lagt til side for mer prekære oppgaver for den unge nasjonen.

 

Ikke mange år etter utviklet teknologien seg i gunstig retning for Norge. Utover på 20-tallet fikk den gamle produksjonsmetoden i koksfyrte masovner konkurranse fra jernproduksjon med elektrisitet.

 

Da et nytt rustningskappløp tok til i Europa på 30-tallet steg stålprisene igjen, og i Norge ble igjen jernsaken høyst aktuell. En rekke utredninger og forslag ble debattert, og til slutt nedsatte Stortinget den såkalte Jernkomiteen. Komiteen la fram sin anbefaling for Stortinget senhøstes 1939, og den pekte blant annet på jernmalmen og vannkraftpotensialet i Mo i Rana. 

Men så ble det på nytt krig...

Ledende nazister i stortingssalen, blant andre Goebbels og Terboven, november 1940

Etter frigjøringen i 1945 ble det raskt satt sammen en samlingsregjering og et fellesprogram. Flere av medlemmene hadde vært i England under krigen og hadde forberedt gjenoppbyggingen. Samlingsregjeringen bestemte nesten umiddelbart at "jernsaken skal løses!"

Jernkomiteens innstilling fra høsten 1939 ble hentet fram fra skuffene og lagt fram for Stortinget etter valget i 1946. Under stortingsbehandlingen betegnet handelsminister Lars Evensen det nye jernverket som «…det største industrielle engangsløft vårt land har tatt». På kvelden 10.juli 1946 ble det historiske vedtaket gjort: Det skulle bygges et statseid jernverk i Mo i Rana.

Handelminister Lars Evensen betegnet vedtaket om å etablere jernverk i Mo i Rana som 

«…det største industrielle engangsløft vårt land har tatt»

Få uker etter tok arbeidene i Rana med å bygge et jernverk til, og det var etter datiden et moderne jernverk som skulle etableres. Parallelt ble det igangsatt en stor utbygging av vannkraft i kommunene Rana og Hemnes.

Utbyggingen var krevende, og det skulle ta hele ni år fra Stortingets vedtak til det første jernet ble produsert. I løpet av disse årene hadde europeisk stålindustri vært gjennom en rivende teknologisk utvikling, og jernverket i Mo i Rana var ikke lengre moderne og produktivt. Produksjonskapasiteten i Europa ble langt større enn det europeiske behovet, og selv med billig vannkraft greide man i Mo i Rana ikke produsere like billig som man gjorde i Sverige, Tyskland og England. 

Det vesle ladestedet Mo i Rana hadde likevel vært gjennom en kolossal vekst. Det var bygd boliger og blokker for tusenvis av nye innbyggere, og dyktige kremmere hadde slått seg opp. Mo i Rana hadde fått et større sentrum og gjennom 60- og 70-tallet fikk byen større grad av modernitet, og det ble etablert tidstypiske elementer som seksetasjers forretningsgårder, gågater og lyskryss.

Stjerneblokkene ble satt opp for jernverksarbeidere på 50-tallet

Konkurransen fra europeisk stålindustri gjorde at man gjennom 80-tallet så en sterkere behov for en omstilling av hjørnesteinsbedriftene i Mo i Rana. 1989 vedtok Stortinget at produksjonen av råjern og stål fra malm skulle opphøre, og den delen av stålverket som baserte seg på omsmelting av skarp ble solgt. Samtidig ble også det statseide koksverket nedlagt.

Omstillingen av Mo i Rana ble en suksess, og den er omtalt i en rekke rapporter. Omstillingen viste at kombinasjonen vilje, pågangsmot og relevant finansiering er en god oppskrift. Stadig tilførsel av ny og ung kompetanse har endret Mo i Rana til å være en ledende teknologi-by. Det produseres mer stål enn noen gang i de gamle jernverkslokalene, og i tillegg produseres det ferrosilisium og mangan, alt basert på bærekraftig og fornybar kraft.

I dag er Mo i Rana den fjerde største byen i regionen Trøndelag/Nord-Norge. Bare Trondheim, Tromsø og Bodø har høyere innbyggertall. Rana kommune har mer enn 26000 innbyggere, og de fleste bor i eller nær bykjernen. Byen er uten tvil et av de mest potente områdene i landet.

Nysgjerrig på å vite mer? Sjekk disse linkene:

Mo Industripark

Rana Utviklingsselskap

Campus Helgeland

Kandidat Helgeland

Kunnskapsparken Helgeland

Du er hjertelig velkommen til industri- og teknologibyen Mo i Rana